Konsertanmeldelser: Ja, Sands Casino, Bethlehem, PA 4/7/13.

av Howard Whitman, 7. april 2013, Technology Tell.

I de siste arene har det legendariske progressive rockbandet Ja, sittende fast med en storste treff-tiln rming i live show, som vanligvis spiller de mest gjenkjente, radiospillede sangene i sin formidable katalog.

Riktig nok, men for lang tid fans som har sett bandet leve flere ganger, kan det hende at det ikke er for spennende a hore en annen utgivelse av 80-tallet comeback hit «Owner of a Lonely Heart».

Derfor er det sa kult – i hvert fall til denne langvarige fan-at Ja har forandret ting til varen 2013-tur, og spiller tre klassiske album-N re til kanten, The Yes Album og Going for One-i sin helhet pa hvert show.

Denne turen har hevet oyenbrynene til noen fans, da bare to nav rende Yes-medlemmer (gitaristen Steve Howe og bassist Chris Squire) var pa alle de originale albumene som ble spilt (trommeslager Alan White var pa Going for One). Er det gyldig for denne versjonen av Yes for a spille disse albumene?

Da jeg intervjuet nav rende Yes-ledersanger Jon Davison tidligere i ar, (les intervjuet her), spurte jeg ham om denne kontroversen.

«Selv om det er viktig a anerkjenne musikkens artister under en slik hendelse, er det viktigst a anerkjenne selve musikken som overgar personlighetene bak den,» var Davisons svar.

Fair nok, og basert pa maten 2013 Ja «anerkjente musikken» pa showet jeg sa pa denne turen, vil jeg si at det faktisk er gyldig. Dette kan v re det beste showet Ja har satt pa i ar, kanskje til og med tiar. Og domme etter reaksjonen av den utsolgte mengden, vil jeg si at jeg ikke er alene i denne konklusjonen.

Konserten jeg fanget ble holdt pa Sands Casino i Betlehem, Pa., En liten by ca 1,5 timers kjoretid unna Philadelphia. Jeg hadde aldri v rt pa dette stedet for, men det viste seg a v re et flott sted a se et show. Kasinoets Event Center var en fin arena – ikke for stor til a v re overveldende, men stor nok til at jeg folte at jeg var pa en stor begivenhet. Og hva en hendelse det var!

The 2013 Yes bestar av Squire (den eneste personen som skal v re pa hvert Yes-album og i hver linje), Howe, White, Davison og keyboardist Geoff Downes, som var i Yes fra 1980 til 1981, og rejoined i 2011. Howe har v rt bandets gitarist siden 1970, og White begynte i 1972, sa verken de eller Downes er nykommere til Yes-familien. Det store sporsmalet her var Davison, som ble ledesanger for Yes i 2012, erstattet Benoit David, vokalisten som selv hadde erstattet bandet sin originale, ikoniske grunnleggende sanger, Jon Anderson. Anderson har v rt ute av Ja siden 2008, aret hvor han ble syk og bandet ankom Ja hyllestriben David til a sta inn for ham i et arrangement som ble permanent. Da David selv ble syk i 2012, hyrde Ja Davison, en amerikansk mest kjent for a synge med bandet Glass Hammer. Bandets erstatning (to ganger!) Av Anderson har v rt kontroversielt, med noen langvarige fans boikotere alle Ja viser og nye opptak (bandet utgav et nytt studioalbum, Fly From Here, i 2011) for a protestere mot Andersons frav r.

Deres tap. Det er synd at Anderson ikke lenger er med bandet, men Davison gjorde en spektakul r, uboyelig jobb i sin plass. Jeg fikk aldri se bandet med Benoit David-fronten, men jeg leste rapporter og horte liveopptak av rystende forestillinger. Forstaelig – dette er et sv rt krevende repertoar for a si mildt. Anderson’s alto hovedstemme var en anomali pa bandets klassiske poster – myk og melodisk hvor andre rockevokalister var aggressive og kraftige. A synge denne musikken og kutte gjennom brol av bandets instrumentering er en formidabel oppgave, og Davison handterte det med poise, energi og mest av alt, stor and.

Planlagt a starte klokken 19.00 uten apningsakten kom bandet rundt kl. 7:15 til lyden av sin vanlige inngangsmusikk, Stravinski’s «The Firebird.» Ikke at noen av denne musikken er lett, men Ja begynte showet med en av sine mest ambisiose, oppnadde album, 1972s klassiker, n r ved kant. Spilt i rekkefolge, begynte dette albumet med det lange tittelsporet, en pakke med kortere stykker som ble forenet av et konsekvent tema i stil med en symfoni. Til tross for slike pretensjoner, «Close to the Edge» sparket major ass denne kvelden, som det har noen ganske hardt slaende, rockende sekvenser. The Close to Edge-albumet har bare to flere sanger – «Og du og jeg», en annen lang en som er effektivt morphed fra en akustisk ballad til rocking stomper; og «Siberian Khatru», en av de mer aggressive sangene fra den tidlige Yes-katalogen som fremviste standout harmony vokal av Davison, Squire og Howe.

Med dette albumet lansert, ble bandet lansert i «Yours Is No Disgrace», apningssporet fra 1971s The Yes Album. Denne LP er den som har v rt best representert i Ja-turer i ar tidligere, da den inneholder mange av bandetes mest ikoniske sanger – i tillegg til «Yours …», inkluderer det ogsa gitarstasjon «Starship Trooper» og klassisk rockradio «Din Move / Jeg har sett alle gode mennesker. «De ble handtert med stor entusiasme med tanke pa at bandet sannsynligvis spilte dem en million ganger gjennom arene. Men en av de fine tingene om a spille pa full album er at det tillot fansen a hore liveversjoner av albumspor bandet har sjelden eller aldri spilt pa scenen, for eksempel «A Venture» og «Perpetual Change», begge verdig i deres Egen rett og veldig forfriskende i denne konteksten.

Etter en opptjent 20-minutters pause kom bandet tilbake, og med Howe rocket pedal steel gitar, ga en brolende «Going for The One» for a sparke albumet med samme navn.

Noen tanker om a ga etter den ene: Det var den spesielle behandlingen om kvelden for a hore dette albumet spilt start-til-slutt, fordi, etter min kunnskap, har Ja ikke spilt noe fra dette albumet i ar. Sikkert, i de tre Ja-showene jeg har sett for denne, har jeg ikke hort noe fra dette albumet, noensinne. Og det er en god! Etter den hoye tittelsangen ble tempoet forandret for den delikate, akustiske «Turn of the Century», som ble etterfulgt av en annen stomper, den orgeldrevne «Parallels». Den andre delen av fem-sang-albumet (side to tilbake i vinyl dagene) begynte med en flott utlevering av en av Ja ‘s vakreste komposisjoner noensinne, «Wondrous Stories.» Og sa lanserte bandet inn i det som trolig var en av de mest ettertraktede sangene om kvelden – og det klare hoydepunktet pa natten for meg – den episke «Awaken», et sv rt komplisert musikkstykke som inneholder en delikat del av perkusjon sammen med noen utfordrende instrumentelle passasjer for alle involverte. Capper var som sangen ble avsluttet, etter Davisons folsomme levering av de endelige tekstene, «Som tiden jeg lop bort og vendte om, og du stod n r meg …», da bandet slo sangens feiende, majestetiske siste akkorder og et fjell med konfetti brot ut fra taket.

Det er vanskelig a formidle med ord, men dette var ikke New Years Eve showmanship eller Vegas flash; det var faktisk flytte, som musikk og fellesskap av publikum og band og flygende papirer fra hoyt kombinert for en omroring finale til en eksepsjonell kveld med musikk. Alvorlig, jeg blir kvalt opp bare tenker pa det. Musikk har makten til a flytte oss, men det gjor det sjelden for denne gamle, kaste kritikeren. Men det oyeblikket var som en folelsesmessig slag i tarmen. Sjelden foler en rockekonsert sa forenende, sa emosjonell. (Jeg var ikke den eneste som folte denne maten – min 17 ar gamle sonn, ble med meg for sitt forste Ja-show, lagret noen konfetti som en souvenir.)

Det ville v rt nok, men det var ikke slutten. Kalt tilbake for en encore, Ja endte med sin klassiske «Roundabout» off Fragile, et album jeg haper de utforer komplett i en fremtidig tur. Det var en flott, spenstig overforing, igjen a bringe livet til en sang som bandet ble gjort til doden, og publikum var oppe og flyttet for det hele. Det var like mye en feiring som en sang.

Medlemmene av Yes spilte usedvanlig godt i kveld. Howe var en standout og klart publikum favoritt. Han er ikke noe barn, men han hoppet rundt og engasjerte publikum med ansiktsuttrykk av refrykt og glede, sa vel som med sin utrolige gitarmesterskap. Ved hjelp av en rekke gitarer, fra sine vanlige Gibson hule legemer, til sporadisk Fender Stratocaster og Telecaster, til en Line 6 elektrisk modell, pleide han a spille akustiske deler, Howe flyttet feilfritt fra del til side, aldri manglet et notat. Ingen spiller gitar som Steve Howe.

Pa samme mate er Chris Squire ogsa en veldig unik spiller; hans percussive «lead bass» -stil har pavirket utallige basspillere gjennom arene, og instrumentet hans var sikkert veldig fremtredende i mixen. For det meste av showet gikk han med sin klassiske Rickenbacker, selv om han brukte en Fender Jazz-bas for noen fa sanger, og spilte en unik trehals bass (en konvensjonell firestreng, en fretlos, en seks streng for en doblingseffekt) pa «Awaken.» Squires baksang har alltid v rt et viktig element i Ja-lyden, og han blandet vakkert med Davison akkurat som han gjorde med Anderson for lenge siden.

White ga konsistent stotte og dun gjennom. Aldri den mest spennende av trommeslagere, har han en mer direkte, enkel stil i forhold til sin forgjenger i Ja, Bill Bruford (som spilte pa The Yes Album og Close to the Edge). Hans stil kan v re et avvik fra Brufords jazzy snap pa de originale albumsporene, men han har spilt disse sangene sa mange ganger gjennom arene at hans stil er uutslettelig med disse stykkene. White var spesielt effektiv pa Going for The One-sangene, som han trommede pa det opprinnelige albumet. Jeg vet ikke om det var bevisst eller ikke, men det virket som om White ble tatt opp i mixen for dette albumets sanger, og det var en velkommen endring, fordi hans trommer virket litt begravet for forste del av showet.

Ogsa begravet i blandingen var Downes ‘tastaturer, og det er synd, fordi han gjorde et godt arbeid fremkallende, men ikke etterligner delene og lydene av forgjengerne Tony Kaye (som spilte pa The Yes Album) og Rick Wakeman (som var i n rheten av Edge and Going for One). Downes har raske fingre og god ferdighet, men han er best pa a skape lydbilder av synth akkorder i trad med hans arbeid med Asia, som han grunnla med Howe. Han gjenskapte delene fra albumene med presisjon – virket ikke som om han savnet et notat til meg – og endret ting pa noen av soloene i stedet for a bare spille Wakemans originale linjer. Bra for han. Downes er et flott tillegg til denne versjonen av Yes.

Og selvfolgelig er det den nye blysangeren. Davison var sa bra, bare feilfri. Dette er ikke enkle ting a synge. A ga pa det ene materialet virket spesielt hoyt og han gjorde det enkelt. Ganske en prestasjon, vurderer han matte synge i ca 2,5 timer den kvelden. Utover Davisons feilfri vokal bringer han ogsa tilbake til Ja det andelige elementet som Anderson hadde pa scenen med bandet. Som Jonas trodde denne Jon virkelig pa det han sang og var tydelig beveget av det, og den folelsen, at folelsen var smittsom. Publikum likte klart og aksepterte ham fra sang en, og hans ansiktsuttrykk relaterte seg til at han hadde det bra ogsa. Bandet planlegger a ta opp et nytt studioalbum med Davison i ar, og jeg gleder meg til a hore hva de oppnar med denne begavede musikken ved roret.

Som det er standard for Ja, var lyden og lysene gode. Volumet var akkurat, ikke for hoyt, ikke for mykt. Jeg kunne faktisk hore de forskjellige instrumentene og notene blir spilt, ikke bare en boom. Det var noen blandingsproblemer i orene. Howe og Squire virket for hoyt i starten, mens Davison, White og Downes folte seg begravet, men nivaene ble justert etter hvert som showet utviklet seg, og til slutt var blandingen j vla n r perfekt.

Staging var veldig bra. Ja har valgt en vanlig sceneinnstilling denne gangen – ingen utforlige sett eller designelementer som pa tidligere show, kanskje for a understreke musikken. Men videoen bak bandet og til scenens sider var utmerket, blanding av livevideo av forestillingen med stemningsfulle bilder og filmer, inkludert noen av Roger Deans ikoniske coverkunst som har blitt synonymt med bandet.

Dette var et flott show, ren og enkel. Var noen tempos litt tregere enn pa postene? Jo, til tider. Var det oyeblikk hvor noen kanskje kom ut av synkronisering med de andre? Kanskje. Dette er ikke lett musikk a spille, og disse gutta er ikke barn lenger.

Men Ja circa 2013 spilte sterkt overforinger av tre av deres beste album med dyktighet, lidenskap og mye kj rlighet – for publikum, for deres musikk og for hverandre. For et band med dramahistorie var det hyggelig a se, og bedre a hore. Ja gjor ytterligere show pa denne Classic Album Tour, og jeg anbefaler pa det sterkeste at du sjekker ut en konsert hvis du far sjansen. Musikk som dette, og spillere av denne kaliberen, bor ikke ga glipp av.

For mer informasjon om Yes og 2013 Classic Album Tour, ga til bandet offisielle nettsiden pa www.yesworld.com.

Del denne historien, velg plattformen din!

Relaterte innlegg.

Sok YESworld.com.

Siste nytt.

Siste innlegg.

JA Sosial Media.

Facebook.

Rist det opp ‘skyll meg til jeg er ferdig.

Bare 2 uker a ga! Cruise To the Edge seiler fra Tampa til Belize & amp; Costa Maya 3. februar Bare noen fa hytter igjen! B … twitter.com/i/web/status/9…

Vi er ansvarlige, Vi skal ikke bryte.

Snakk med sollyskalleren Myk sommermolver avstandsgruve.